Dit várok flyr er en fortsettelse av Messe for de navnløse, som kom i 2023. Várok betyr snøugle på pitesamisk og har gitt den nye romanen navn. Begge er skjønnlitterære romaner med handling hovedsakelig lagt til 1600- og 1700-tallet, med den pitesamiske historien som bakteppe.
Sállto Avijjsa har tidligere skrevet om både Messe for de navnløse og Dit várok flyr. Da den første boka ble presentert under Giellavahkko i Saltdal i 2023, stilte vi spørsmålet om skjønnlitteraturen kan bidra til å «synliggjøre det usynlige». Med Dit várok flyr føres denne historien videre – og enda tettere på landskapet rundt oss.
I den nye boka beveger handlingen seg gjennom Beiarn og Misvær, rundt Valnesvatnet og Børvatnet, Saltstraumen og Gildeskål. Stedsnavnene er kjente, men historien som knyttes til dem, er det kanskje færre som kjenner.
Hofsø fortalte at noe av det som drev henne i arbeidet med bøkene, var opplevelsen av at det manglet en parallell historie. Det fantes mange fortellinger om menneskene og hendelsene fra denne tiden, men historien om samene som levde her på samme tid, har i stor grad vært fraværende.
Bak romanene ligger mye historisk research, og fortellingene bygger på historien fra de ulike tidene de beveger seg gjennom Hofsø vever historiske personer og hendelser sammen med fiktive fortellinger og lar dem utspille seg innenfor datidens forhold. Slik blir bøkene også en inngang til å forestille seg hvordan det kan ha vært å leve som same i Salten i ulike perioder.
Et landskap vi kjenner
I Dit várok flyr kommer historien tett på landskapet rundt oss. Fjellene, vatnene og dalene vi kjenner i dag, var også et samisk landskap. Her levde mennesker med språk, tro og kunnskap som ble ført videre mellom generasjonene. Gjennom bøkene blir det lettere å forestille seg hvordan livet kan ha artet seg her for flere hundre år siden.
De mange stedsnavnene og kartene i boka gjør denne nærheten enda tydeligere. Stedene finnes fortsatt rundt oss og knytter romanen til områder med en lang pitesamisk historie.
Gjennom Sälbmá og menneskene rundt henne får vi følge livet i dette landskapet. Hvor beveget de seg, hvem møtte de, og hvilke forbindelser fantes mellom menneskene som levde her? Hvordan kan det ha vært å holde fast ved språk, tro og kunnskap når verden rundt dem var i endring?
I bøkene følger vi også Kathrine, som i vår tid forsøker å finne fram til deler av denne historien. Hun deltar på messen for de navnløse og begynner å undersøke hvem menneskene som ble gravlagt i Lappholla kan ha vært. Hvem var de, og hvorfor ble de gravlagt akkurat der? Kan noen av dem ha hatt tilknytning til samer som arbeidet i forbindelse med gruvedrift i Glomfjordområdet?
Fortellingene beveger seg også mellom ulike tidslag, der tro og åndelighet står sentralt. Hofsø trakk selv fram dette under møtet. En av trådene fører helt tilbake til Raud den rame og vikingtiden. I sagaene knyttes Raud til området ved Saltstraumen og beskrives som en mektig høvding, sterkt knyttet til den gamle troen og med mange samer rundt seg. Hos Hofsø blir han en inngang til å skildre en tid der samisk og norrøn befolkning levde side om side og forholdt seg til hverandres tro og levemåter.
Hofsøs bøker er skjønnlitteratur, ikke historiebøker. Men nettopp skjønnlitteraturen kan gjøre det mulig å komme nærmere menneskene bak sporene og forestille seg et Salten der samisk språk, tro og levemåte var en naturlig del av landskapet.
For den som er nysgjerrig på den pitesamiske historien i Salten, er Messe for de navnløse og Dit várok flyr vel verdt å lese. Kanskje vil de også få oss til å se litt annerledes på stedene rundt oss.
Vi kjenner fjellene, vatnene og stedene. Men hvor godt kjenner vi egentlig historiene som hører til dem?
