Bodø. 7. juni 2026: Norge liker å fremheve seg som en forkjemper for samisk kultur og urfolksrettigheter. Vi har lover, institusjoner og festtaler som slår fast betydningen av å bevare samisk språk og kultur. Men bak denne selvforståelsen skjuler det seg en ubehagelig realitet: Ikke alle samiske folk behandles likt. Pitesamene – en av de mest sårbare samiske gruppene – står fortsatt uten et eget museum i sitt tradisjonelle område. Det er på høy tid å gjøre noe med det.
Dette er ikke et nytt krav. Allerede rundt 2008–2010 tok pitesamiske miljøer initiativ til å etablere et eget museum. Forsøket strandet. Et nytt forsøk ble gjort i perioden 2017–2020. Også denne gangen stoppet prosessen opp. At dette har skjedd to ganger, forteller oss én ting: Problemet er ikke manglende behov eller vilje i det pitesamiske samfunnet – det er manglende samepolitisk gjennomføringskraft.
Nå må Sametinget ta ansvar og iverksette planene. Tiden for utsettelser er over.
En kultur på grensen til å forsvinne: Pitesamisk språk og kultur er blant de mest truede i hele Sápmi. Antallet språkbrukere er svært lavt, og mye av den tradisjonelle kunnskapen står i fare for å gå tapt. Dette er ikke bare en naturlig utvikling – det er resultatet av en lang historie med fornorsking, marginalisering og usynliggjøring.
Samtidig har det de siste årene skjedd en viktig revitalisering. Pitesamiske miljøer har selv tatt ansvar: de har startet språkprosjekter, dokumentert kultur og bygget opp ny stolthet rundt egen identitet. Dette arbeidet er imponerende – men det skjer med begrensede ressurser og uten en sentral institusjon som kan samle og styrke innsatsen.
Et eget museum er ikke en luksus. Det er et nødvendig verktøy for å sikre overlevelsen til en truet kultur.
Eierskap er avgjørende: Det er avgjørende å understreke at dette ikke bare handler om å etablere et museum – men om hvordan det etableres. Et pitesamisk museum må ligge i pitesamisk område, og det må eies og drives av pitesamene selv.
Dette handler om selvbestemmelse. Altfor ofte har urfolks historie blitt samlet, tolket og formidlet av andre. Resultatet er fragmenterte og til dels feilaktige fortellinger, løsrevet fra dem det actually gjelder. Et museum uten lokalt eierskap risikerer å videreføre denne skjevheten.
Når pitesamene selv eier og driver museet, sikrer man at:
- historien fortelles med utgangspunkt i egne erfaringer og egen kunnskap
- språket får en naturlig og sentral plass
- prioriteringene gjøres i tråd med lokale behov og verdier
Dette er ikke bare riktig – det er helt nødvendig.
Et tomrom i dagens samiske museumsstruktur: I dag er pitesamisk kulturarv spredt. Noe finnes i andre samiske institusjoner, noe i nasjonale arkiver, og mye lever kun videre gjennom enkeltpersoners kunnskap. Denne fragmenteringen gjør kulturarven sårbar.
Samtidig ser vi at andre samiske områder har fått etablert egne museer og institusjoner. Dette er viktig og positivt – men det synliggjør også en tydelig skjevhet. Hvorfor har ikke pitesamene fått det samme?
Dette er ikke et spørsmål om konkurranse, men om likebehandling og likeverd. Når staten og Sametinget har et ansvar for å bevare samisk kultur, må dette ansvaret gjelde alle samiske folk – også de små og sårbare gruppene.
Sametinget må handle nå: Pitesamiske initiativ har allerede gjort grunnarbeidet. Behovet er dokumentert. Engasjementet er til stede. Historien har vist at det ikke er mangel på initiativ, men mangel på oppfølging.
Derfor må Sametinget nå ta et tydelig ansvar. Det betyr å:
- prioritere etableringen av et pitesamisk museum
- sikre langsiktig finansiering
- legge til rette for at eierskap og drift ligger hos pitesamene selv
Dette er ikke bare et kulturpolitisk spørsmål – det er et spørsmål om tillit. Når pitesamiske miljøer gang på gang løfter et behov uten å bli fulgt opp, svekkes troverdigheten til de institusjonene som skal ivareta de pitesamiske interessene.
Vi har ikke råd til å vente: Hver dag som går uten en slik institusjon, øker risikoen for at uvurderlig kunnskap går tapt. Eldre generasjoner sitter på erfaringer og fortellinger som ikke er tilstrekkelig dokumentert. Når de forsvinner, forsvinner også deler av kulturarven.
Et museum kan fungere som et levende samlingspunkt – et sted der kunnskap dokumenteres, språk brukes aktivt, og nye generasjoner får eierskap til egen historie.
Dette er en investering i fremtiden.
Tiden er inne: Det finnes øyeblikk der politiske beslutninger ikke bare handler om prioriteringer, men om ansvar. Dette er et slikt øyeblikk.
Pitesamene har ventet lenge nok. De har tatt initiativ, vist vilje og gjort sin del av arbeidet. Nå er det opp til Sametinget å følge opp.
Å etablere et museum i pitesamisk område – eid og drevet av pitesamene selv – er ikke bare riktig. Det er rettferdig og skaper likhet og likeverd i hele det samiske samfunnet.
Spørsmålet er ikke lenger om det skal skje. Spørsmålet er hvorfor det ikke allerede er gjort.
