Hvordan utrydde et språk? – en oppskrift med pitesamisk som eksempel

Pitesamisk som eksempel

Språk er mer enn bare ord. Det er kultur, identitet og historie. Når et språk forsvinner, går et helt verdenssyn tapt. Likevel er språkutryddelse en systematisk prosess som fortsatt skjer, ofte i det stille, godt skjult bak løfter, budsjettkutt og byråkratisk likegyldighet.

Pitesamisk, et av de samiske språkene som er på randen av utryddelse, illustrerer godt hvordan et språk kan dø i det skjulte. I denne kommentaren vil jeg belyse noen av de mest effektive metodene som brukes for å utrydde et språk, og hvordan de anvendes i praksis mot pitesamisk.

Finansiell kvelning

En av de mest effektive måtene å utrydde et språk på er gjennom finansiell boikott. Man nekter å gi midler til språkopplæring, lærere og undervisningsmateriell, og henviser til budsjettbegrensninger og prioriteringer fra makthaverne. Standardfrasen «vi får se til neste år» er blitt et kjent refreng for dem som kjemper for truede språk som pitesamisk. Det skaper en konstant tilstand av usikkerhet, der språket aldri får de ressursene som trengs for å overleve, og de som jobber med språket, blir henvist til å drive virksomheten med knappe driftsmidler, år etter år. Ja, «finansiell kvelning» er utvilsomt en effektiv metode.

Norske myndigheter anerkjenner ikke pitesamisk som et eget språk med rettigheter i lovverket. Sametinget, som burde være en beskytter av samiske språk, gir minimalt med penger til de få som faktisk arbeider med å utvikle og revitalisere pitesamisk. Dette etterlater språkarbeidere og ildsjeler i en håpløs kamp for å redde et språk som hele tiden holdes i live, men uten tilstrekkelig oksygen.

Ignorering og usynliggjøring: Det som ikke synes, finnes ikke

En annen effektiv strategi er å ignorere og usynliggjøre de som arbeider for å bevare det truede språket. Ved å nekte å gi synlighet og anerkjennelse til pitesamisk, forteller makthaverne indirekte at språket ikke har verdi. Språket er fraværende fra offentlige institusjoner, skoler og media. Dette skaper en ond sirkel: Uten synlighet får språket heller ingen status, og uten status får det ingen midler eller støtte.

For pitesamisk betyr dette at språket fortsetter å være usynlig i samfunnet, til tross for innsatsen fra dedikerte enkeltpersoner og små organisasjoner. Uten offisiell støtte blir språket nærmest glemt, og nye generasjoner vokser opp uten å vite at språket eksisterer eller er verdt å bevare.

Kun løfter: Prate om gull og grønne skoger uten innhold

Maktapparatet kan også spille på illusjonen av engasjement ved å love ressurser og støtte, uten noen intensjon om å oppfylle disse løftene. Dette gir inntrykk av at myndighetene bryr seg om det truede språket, mens de i realiteten bare utsetter tiltak og holder tilbake reelle ressurser.

For pitesamisk, og mange andre truede samiske språk, er denne strategien farlig fordi den skaper en falsk trygghet. Når løfter om støtte ikke innfris, undergraver det tilliten til de som kjemper for språket, og drar ut en prosess som allerede er i krise. Det er som å love «gull og grønne skoger» uten noen reell hensikt om å oppfylle disse løftene, mens språket sakte dør i skyggen.

Metodisk marginalisering: En stille utryddelse

Dette systematiske forsøket på å underminere og marginalisere språkbrukere skaper en farlig situasjon for språkets overlevelse. Den subtile, men effektive politikken som brukes mot pitesamisk, er et eksempel på hvordan språk blir utslettet uten at noen behøver å ta åpenlyse valg om å forby det. Det skjer i det stille, gjennom små, men konsekvente handlinger av neglisjering og likegyldighet.

Språkets marginalisering betyr også at det blir vanskeligere å rekruttere nye lærere, lage læremateriell og engasjere unge språkbrukere. Hver dag uten handling er en dag nærmere det pitesamiske språkets vei mot utryddelse.

Vi må handle NÅ for å bevare språkmangfoldet

Det er på høy tid å avdekke og motarbeide disse kløktig, men destruktive strategiene som truer språklig mangfold. Språk er mer enn kommunikasjon; det er kulturarv, det gir verdifullt kunnskap og et unikt perspektiv på verden og omgivelsene. Ikke minst er språket et av de viktigste identitetsmarkårene vi mennesker har. Pitesamisk, og andre truede språk, trenger reell støtte, anerkjennelse og ressurser – ikke tomme løfter.

Vi må erkjenne viktigheten av språklig mangfold og handle for å bevare og vitalisere, før det er for sent